Hellas   Sommer i Hellas

Hellas skiller seg merkbart ut fra den italienske Adriaterhavskysten. Landskapet er ikke rett og ensformig, men full av bukter og viker med små sandstrender. Alt ble lettere. Nes, odder og øyer av forskjellig størrelse ga ly mot bølger og ubehagelig vind. Sola skinte og havet avspeilet himmelens blå farge. Jeg svettet. Vannforbruket gikk vesentlig opp. Det var blitt sommer. I hele to behagelige feriemåneder befant jeg meg i dette fascinerende landskapet før jeg den 8. juli 2006 nådde bestemmelsesstedet Platanidia på halvøya Pilion.

Tilbake

strek

Klikk på bildene under for å se dem i større format
Forfriskende bad . Jeg kom til Hellas sammen med sommeren. Nå var det ikke lenger farlig å bli våt, bare behagelig. Svetten klebet klærne til kroppen og samlet seg i pannen før den rant ned i øynene. Jeg vasket svetten av med forfriskende daglige bad. Slitet og kampen gjennom vinteren lå bak meg. Turen fortonet seg nå mer som en slags ferie i den lange ferien. Jeg sov ofte i båten, spente opp hengekøyenettet og krøp i soveposen. Småbølgene vogget meg behagelig i søvn mens vindpust kjælent lekte over ansiktet. Himmelen var skyfri og full av stjerner. Nettene var myke som fløyel. Det var blitt sommer.
bukt   Hellas er full av øyer, nes, odder og viker. Det er alltid et sted å søke ly når vinden blåser opp til ubehagelig styrke. Det kan skje i løpet av ti minutter. De greske vindene er kjent for sin uforutsigbarhet. Selv om varslet lyder på vind fra en bestemt retning, følger luftstrømmene sine egne veier rundt øyer, høydedrag og gjennom sund. Landskapet hever seg steilt til flere hundre meter over havflaten og produserer kraftige fallvinder som plutselig pisker opp sjøen. Men ingen fare, det er bare å følge vinden til man finner ly i en idyllisk bukt. Her kan man nyte tilværelsen noen timer eller til neste dag.
studiekamerater   Harald Hauglin, en venn fra studiedagene, hadde lyst til å være med gjennom Korintkanalen. Det fikk han selvfølgelig lov til. Det ble et hyggelig gjentreff med mye mimring. Harald er en kunstnersjel med mange pussige innfall og ideer. Foruten kameraet, som er han faste følgesvenn, hadde med seg norsk akevitt og øl fra Fredrikstad, krystallglass, duk og varmrøket laks. Vi koste oss de ni dagene vi var sammen. For det meste overnattet vi på små familiehoteller, men vi rullet også ut soveposene på en idyllisk strand hvor vi sovnet til lyden av småbølgenes vasking mot land.
gjennom Korintkanalen   Korintkanalen ligger innerst inne i den 18 mil lange fjorden som presser seg frem mellom det greske fastlandet og Peloponnes. Kanalen er 6,3 kilometer lang, 8 meter dyp, 25 meter bred og på det høyeste rager de loddrette klippeveggene 73 meter opp. Straks vi var fremme ved innløpet, ble vi vinket bort til en taubåt som lå der. De spurte på engelsk om vi hadde tenkt oss gjennom kanalen. Jeg slo over på gresk og bekreftet at det var hensikten. Det ble litt oppstuss og en del diskusjon før de besluttet å taue oss igjennom. Det var nemlig sterk motstrøm i kanalen. Det må ha vært et merkelig syn for de som så oss fra land. Den kraftige taubåten som normalt tauer store frakteskip og cruiseskip gjennom kanalen hadde nå en liten spinkel robåt hengende etter seg. Vel igjennom ble vi mottatt av en komité på tre personer fra havnekontoret som gratulerte med dåden. Tauingen ville de ikke ha betalt for fordi jeg snakket gresk og hadde rodd fra Norge.
Sunio   Lørdag 17. juni rundet jeg Sunio på Attikas sydspiss. Dette var turens sydligste punkt. Posisjonen er 37° 38", 88 nordlig bredde. Kursen ble lagt om. Fra nå av skulle jeg ro nordover langs østkysten av det greske fastlandet. På toppen av klippen sees de hvite marmorsøylene av et gammelt Poseidontempel. Det har ligget der siden antikken for å blidgjøre havguden og beskytte de sjøfarende mot eventuelle farer.
Gresk gjestfrihet   En dag jeg stoppet i en liten bukt for å bade ble jeg invitert hjem til familien Kotsios som hadde hus like ovenfor bukten. De bød på fyldig lunsj og hyggelige samtaler. Lignende invitasjoner skjedde under hele turen, gjennom alle land jeg passerte. Gjestfriheten var stor. Dette er kanskje det viktigste og mest positive inntrykket jeg sitter igjen med etter et drøyt år i båten. Den vennligheten jeg hele tiden ble møtt med har gitt meg troen på det gode i menneskene.
Invitasjon   Dagen før ankomsten til Platanidia og avsluttingen av turen kom jeg over denne invitasjonen. Plakaten var hengt opp på et tre utenfor en liten taverna noen få kilometer fra der jeg skulle avslutte turen. Teksten er som følger:
INNBYDELSE
Vi inviterer dere til arrangementet som vil finne sted lørdag 8. juli 2006 klokken 8 om kvelden på Platanidia i anledning ankomsten til Vikingen fra Skandinavia. Artemidas kommune
Mottakelsen   Som avtalt med velkomstkommiteen ankom jeg havnen i Platanidia klokken åtte, lørdag 8. juli 2006 og ble mottatt av Kiriaki (hun jeg deler livet med når jeg ikke ror), Nikolai, den eldste sønnen vår, medroer Arne Georlin fra Stockholm med familie, venner, kjente og ukjente, ordføreren for Artemidas kommune, en representant for Den Greske kystvakten, en folkedansgruppe, TV-kanaler, aviser, champagne og blomster. En laubærkrans ble satt på hodet mitt. Festen var i gang og den lange roturen fra Norge til Hellas var blitt historie.
Båtens siste hvilested   Nå har Paflasmos, åfjordfæringen fra 1930, som jeg kjøpte av Ulmar Ulvan på Hitra, funnet sitt siste hvilested på et flatt tak ved sentrumsplassen i Agios Vlasios. Den er plassert ved siden av kulturhuset og kirken og kneiser stolt kun et par meter fra der folk samles. Om kvelden trer den fint frem i lyset fra en lyskaster. Like foran båten er det hengt opp et skilt som forteller innbyggerne og besøkende noe om den fremmede farkostens historie.

Tilbake